Hundeposer – et mislykka miljøtiltak?
For noen år sia ble hundeeiere pålagt å ta med seg møkka som deres firbeinte venner produserte når de var ute på tur. Dermed kom hundeposene i bruk. Men hva skjedde? Istedenfor kabler og ruker fra bisken legger nå eierne igjen visittkorta sine – hundeposene – der de ferdes. Er løsningen å straffe dem for slike regelbrudd?
Vi ser dem overalt, disse svarte, grønne eller gjennomsiktige plastposene. Dessverre ligger de der de ikke skulle være: på veikanter, på parkeringsplasser, i skiløypa, langs skogsstier. Er det ei ordning som ikke fungerer? Tror hundeeierne at ett eller annet ”vesen” har som oppgave å samle inn posene, i likhet med søppelet fra husholdninga?
Å ta med seg og kvitte seg med hundedritten på forsvarlig måte er hundeeierens plikt. Dette bekreftes fra kommunens reinholdsetat, som framholder at det ikke er aktuelt å utplassere drittsekker til å samle posene i.
Hygiene og estetikk
Den gangen påbudet om å ta med seg hundebæsjen kom, var det først og fremst et hygienisk tiltak. Avføring fra dyr og mennesker inneholder bakterier som kan forårsake sjukdommer, noe som er spesielt alvorlig for mennesker. Leikeplasser og sandkasser burde derfor være forbudte områder for hunder – og andre kjæledyr. De fleste skjønner det, bortsett fra eierne av dyra.
Spesielt tiltrekkende for turfolk er det heller ikke å ha dritten liggende på veier, stier, gater, friområder eller skiløyper, og slett ikke på kirkegårder og gravplasser. Derfor er påbudet om hundeposer absolutt på sin plass.
Problemer i skiløypene
Skiløypene våre fylles med hundedritt. De fleste hundeeiere er ansvarlige og fornuftige mennesker som følger reglene, mens noen rett og slett ikke bryr seg. Resultatet er at når snøen smelter, ligger det plastfiller og hundemøkk igjen i løypetraseene. På dyrket mark kommer dette i dyrefôret, noe som er svært uheldig. Husdyr kan faktisk krepere av plastrester i fôret.
Uansvarlige hundeeiere
Noen ser ut til å mene det er en menneskerett å ha hund, og at hundene har rett til å gjøre fra seg i det fri. Ingen kan forvente eller forlange at eierne til enhver tid skal kunne følge med hvor dette skjer, og følgelig kan det hende at ekskrementer blir ligg